Det er i mange sammenhenger hevdet at den enkelte må få et klistremerke for å sette opp på postkassen for reservere seg. Dette er ikke riktig. Det er nok om det henger en gul lapp, eller annet. Dersom forbrukeren har gitt til kjenne på postkassen at de ikke ønsker uadressert reklame, skal distributøren respektere dette.
For de som ønsker å sette seg nærmere inn i regelverket, kan følgende retningslinjer hentes fra Forbrukerombudets sider:
§ 2 c lyder:
Det er forbudt i næringsvirksomhet å levere ut eller å gi en formidler i oppdrag å levere ut uadressert reklame til forbrukere som klart har tilkjennegitt at de motsetter seg dette. En formidler er likevel ikke ansvarlig for å ha levert ut uadressert reklame hvis formidleren har fått opplyst og har grunn til å anta at det som leveres ut, ikke er reklame.
Innstikk, som er omfattet av redaktøransvaret, i aviser og andre trykksaker, anses ikke som uadressert reklame etter denne bestemmelsen. 1 Generelt
Denne bestemmelsen trådte i kraft 01.03.2001. Fram til dette har ikke markedsføringsloven inneholdt bestemmelser om uadressert reklame. Forbrukerombudet har imidlertid ansett det for å være urimelig og i strid med god markedsføringsskikk, jf. mfl. § 1 første og tredje ledd, å levere uadressert reklame til forbrukere som klart har gitt til kjenne at de ikke ønsker dette. Lovendringen innebærer derfor i hovedsak en kodifisering av FOs praksis på området. Lovendringen ble foretatt som følge av implementeringen av EUs Fjernsalgsdirektiv(Europaparlaments- og rådsdirektiv 97/7/EF). I de tilfellene hvor mfl. § 2C ikke har regulert et forhold uttømmende, vil generalklausulen kunne brukes til å supplere bestemmelsen. 2 Hvem rammes av forbudet? - ”Å levere ut eller gi en formidler”
Bestemmelsen rammer i utgangspunktet både oppdragsgiver og distributør/formidler.
Distributørens ansvar er imidlertid noe begrenset. Dersom en formidler har fått opplyst fra oppdragsgiver at det som skal leveres ut ikke er reklame, og ikke har grunn til å tro noe annet, rammes ikke formidleren av forbudet. Dette innebærer at formidleren i de fleste tilfeller vil kunne forholde seg til opplysningene fra oppdragsgiver med mindre det er noe som tyder på at disse opplysningene ikke er riktige, f.eks. dersom det som skal leveres ut åpenbart er reklame eller formidleren har mottatt klager på oppdragsgiver tidligere. Formidlerens ansvar for å undersøke vil avhenge av hvem som er oppdragsgiver. Driver oppdragsgiveren ”næringsvirksomhet” bør man forsikre seg om at det som skal leveres ut ikke er reklame. Som nevnt nedenfor skal det lite til før materiell sendt fra en som driver næringsvirksomhet regnes som ”uadressert reklame”.
3 Vilkår
3.1 ”I næringsvirksomhet”
Forbudet retter seg mot den som i ”næringsvirksomhet” leverer ut eller får andre til å levere ut uadressert reklame.
Markedsrådet og Forbrukerombudet har i sin praksis lagt til grunn en vid forståelse av hva som anses som næringsvirksomhet. I de fleste tilfeller vil det være klart om tiltaket faller inn under begrepet ”næringsvirksomhet”. Næringsvirksomhet gjelder ikke bare privat sektor. Også bedrifter som eies av det offentlige omfattes, samt såkalte ”Non-profit”- virksomheter, jf. mfl. § 19.
Når det gjelder tiltak fra ulike organisasjoner, idrettslag, veldedige organisasjoner vil disse også kunne rammes. Forarbeidene (Ot.prp. nr. 62 s. 34) sier uttrykkelig at idrettslag regnes som næringsvirksomhet i denne sammenheng. En veldedig organisasjon som selger kort, lodd eller andre varer osv. vil i utgangspunktet rammes.
Forbrukerombudet har imidlertid lagt til grunn at rene innsamlingsaksjoner ikke vil faller under næringsvirksomhetsbegrepet, f.eks. tiltak/brev som leveres til forbrukere der organisasjonen kun ber om pengestøtte.
Distributører som ikke faller inn under begrepet ”næringsvirksomhet” vil kunne bli omfattet av forbudet dersom oppdragsgiver driver ”næringsvirksomhet”. Forarbeidene (Ot.prp. nr. 62 s. 34) uttaler at privatpersoner som leverer uadressert reklame vil omfattes av forbudet.
3.2 ”Uadressert reklame”
Hva som regnes som ”uadressert reklame” vil være avhengig av hvem som er avsender og materiellets innhold. Gjelder materiellet en næringsdrivende og dennes ”næringsvirksomhet” vil dette som hovedregel være ”uadressert reklame”.
Det at vurderingen av hva som regnes som ”uadressert reklame” er avhengig av hvem som er avsender innebærer at materiell som ikke er et ledd i ”næringsvirksomhet” ikke vil rammes, for eksempel informasjon fra stat og kommune, menighetsblad, rene innsamlingsaksjoner fra veldedige organisasjoner.
Forarbeidene sier uttrykkelig at såkalte ”gratisaviser” ikke er uadressert reklame, med mindre andelen av redaksjonelt stoff i forhold til reklame er ubetydelig.
Når det gjelder gratisaviser er det verdt å nevne at Forbrukerombudet til nå har ansett det for å være urimelig og i strid med god markedsføringskikk, jf. mfl. § 1 første og tredje ledd, å distribuere gratisaviser til personer som ikke ønsker dette. Etter det vi er kjent med omfatter de fleste reservasjonssystemene til distributørene også gratisaviser. Vi ser derfor ikke grunn til å ta endelig stilling til om det også etter lovendringen fra 1. mars vil være nødvendig at distribusjon av produkter som gratisaviser omfattes av distributørenes reservasjonssystemer. Dersom det imidlertid skulle vise seg at distributørene endrer sin praksis eller at reservasjonssystemene ikke skulle fungere tilstrekkelig vil Forbrukerombudet vurdere å ta opp saken.
Innstikk, som er omfattet redaktøransvaret, anses ikke for å være uadressert reklame.
3.3 ”klart har tilkjennegitt at de motsetter seg dette”
For at levering av uadressert reklame skal være lovstridig må mottakeren/forbrukeren ”klart” ha ”tilkjennegitt at de motsetter seg dette”.
Meldingen må med andre ord være gitt på en måte som er konstaterbar for avsender/distributør. Har mottakeren merket postkassen og/eller utgangsdøren med en lapp, klistremerke o.l. hvor det går fram at uadressert reklame er uønsket er dette i utgangspunktet tilstrekkelig. 4 Sanksjoner
Overtredelse vil kunne føre til
Bøter og/eller fengsel opp til 6 måneders fengsel, jf, mfl. § 17.
Tvangsgebyr, jf. mfl. § 16
Kilde: Forbrukerombudet, mai 2001
